Utviklings koordinasjonsforstyrrelse
Utviklingskoordinasjonsforstyrrelse er en barndomsforstyrrelse. Det fører til dårlig koordinering og klønethet.
Et lite antall barn i skolealderen har en slags utviklingskoordinasjonsforstyrrelse. Barn med denne lidelsen kan:
- Har problemer med å holde gjenstander
- Ta en ustø tur
- Kjør på andre barn
- Tur over egne føtter
Utviklingskoordinasjonsforstyrrelse kan forekomme alene eller med ADHD. Det kan også forekomme med andre læringsforstyrrelser, for eksempel kommunikasjonsforstyrrelser eller forstyrrelser i skriftlig uttrykk.
Barn med utviklingskoordinasjonsforstyrrelse har problemer med motorisk koordinasjon sammenlignet med andre barn på samme alder. Noen vanlige symptomer inkluderer:
- Klumsethet
- Forsinkelser i å sitte opp, krype og gå
- Problemer med å suge og svelge det første leveåret
- Problemer med grovmotorisk koordinering (for eksempel hopping, hopping eller stående på en fot)
- Problemer med visuell eller finmotorisk koordinering (for eksempel å skrive, bruke saks, binde skolisser eller tappe en finger til en annen)
Fysiske årsaker og andre typer læringsvansker må utelukkes før diagnosen kan bekreftes.
Kroppsøving og perseptuell motorisk trening (kombinere bevegelse med oppgaver som krever tenking, som matte eller lesing) er de beste måtene å behandle koordineringsforstyrrelse på. Å bruke en datamaskin til å ta notater kan hjelpe barn som har problemer med å skrive.
Barn med utviklingskoordinasjonsforstyrrelse er mer sannsynlig å være overvektige enn andre barn på deres alder. Å oppmuntre til fysisk aktivitet er viktig for å forhindre fedme.
Hvor godt et barn klarer seg, avhenger av alvorlighetsgraden av lidelsen. Forstyrrelsen blir ikke verre over tid. Det fortsetter oftest til voksen alder.
Utviklingskoordinasjonsforstyrrelse kan føre til:
- Læringsproblemer
- Lav selvtillit som følge av dårlig evne til sport og erting av andre barn
- Gjentatte skader
- Vektøkning som et resultat av at du ikke ønsker å delta i fysiske aktiviteter, for eksempel sport
Ring helsepersonell hvis du er bekymret for barnets utvikling.
Familier som er rammet av denne tilstanden, bør prøve å gjenkjenne problemer tidlig og få dem behandlet. Tidlig behandling vil føre til fremtidig suksess.
Nass R, Sidhu R, Ross G. Autisme og andre utviklingshemming. I: Daroff RB, Jankovic J, Mazziotta JC, Pomeroy SL, red. Bradleys nevrologi i klinisk praksis. 7. utg. Philadelphia, PA: Elsevier; 2016: kap 90.
Raviola GJ, Trieu ML, DeMaso DR, Walter HJ. Autismespektrumforstyrrelse. I: Kliegman RM, Stanton BF, St. Geme JW, Schor NF, red. Nelson lærebok for pediatri. 20. utg. Philadelphia, PA: Elsevier; 2016: kap 30.
Szklut SE, Philibert DB. Læringsvansker og utviklingskoordinasjonsforstyrrelse. I: Umphred DA, Burton GU, Lazaro RT, Roller ML, red. Umphred’s Neurolgical Rehabilitation. 6. utg. St Louis, MO: Elsevier Mosby; 2013: kap. 14.